Jeg heter Celine.
Egentlig begynner historien min i Frankrike, men den fikk sin viktigste vending en våt og kjølig augustdag i 2009, da samboeren min og jeg landet i Trøndelag. Vi kom for jobben i fornybar energi – men vi ble værende for noe helt annet: for roen, naturen, lyset om sommeren, og stillheten om vinteren.
Etter hvert kom tre små trøndergutter inn i livet vår.
Hvorfor hage som hobby?
Jeg har alltid vært glad i mat: fersk mat, ekte mat. Da vi en periode ble litt for misfornøyde med grønnsakene i butikken, tok vi det som et tegn. Vi sådde noen frø på en liten kommunal jordflekk i Trondheim, og plutselig grodde det neper, rødbeter og bladbeter på et sted som egentlig var ment for gressklipping.
Det var lite, men det var vårt.
Og det ga oss smaken på mer.
Da vi senere flyttet på landet og fikk vår egen tomt, gjorde hagen det samme som ungene våre: den vokste. Litt hvert år.
Barnomsminner og en helt annen vei
Som barn så jeg besteforeldrene mine dyrke alt de spiste. Det var imponerende, men også overveldende. Jeg husker mest de varme dagene med vannkanner, min morfar som sukket tungt over skadedyr, og frostnetter som ødela ukevis med arbeid. Hver sommer sa han:
«Dette blir siste året. Nå er jeg lei.»
Jeg visste én ting:
Jeg ville ikke ha en slik hage.
Jeg ville ha en hage som ga energi, ikke tok den.
En kveld satt jeg og googlet, litt nysgjerrig, og fant ordet permakultur.
Og plutselig falt alt på plass.
En metode der man ikke kjemper mot naturen, men samarbeider med den.
En hage som blir et lite økosystem, ikke et storprosjekt med uendelig vedlikehold.
En hage som gir mat, mens jorda blir bedre år for år.
Det var som om noen hadde tent et lys.
Jeg bestemte meg: Dette skal jeg lære.
Og som den forskeren jeg er, gikk jeg inn i det med hele meg: bøker, kurs, vitenskapelige artikler, systemer, testing, feiling, læring.
Hagen ble mitt nye laboratorium.
Selvforsyning og mestring
Det femte året satte jeg meg et mål mange syntes var dristig:
Vi skulle være selvforsynt med grønnsaker fra juli til desember fra en hage på 100 m².
Det gikk. Overraskende godt.
Og mestringsfølelsen… den var enorm.
Det handlet ikke om å spare penger.
Det handlet om å kjenne at vi kunne stå støtt, uansett hva som skjer rundt oss.
At naturen, når den får gode forutsetninger, leverer med en generøsitet som nesten er rørende.
Hagen min ble ikke bare produktiv.
Den ble robust. Resilient.
Et lite økosystem som klarer seg gjennom ekstremvær, lange ferie uten tilsyn og skadedyr, fordi det er mangfoldig og godt bygget opp.
Et nytt kapittel: småskala produksjon
Veldig fort innså jeg noe som overrasket meg:
Det var faktisk ganske lett å dyrke nok til oss selv.
Metodene jeg hadde utviklet i hagen (samplanting, jorddekke, biologisk mangfold, og å jobbe med naturen) gjorde dyrkingen både stabil og lite arbeidskrevende. Og da begynte en tanke å produsere små spirer i bakhodet mitt:
Hvis dette fungerer så godt her hjemme… hva skjer hvis jeg prøver det i litt større skala?
Først fikk jeg låne en bratt åker som ikke hadde vært i drift på mange år. Den så mest ut som en utemmet skråning ingen helt visste hva de skulle gjøre med. Men jeg så potensial. Jeg ville se om metodene mine kunne gi liv også der jorda hadde stått stille så lenge.
Det kunne de.
Det var som å vekke en gammel eng.
Og etter hvert som hagen, åkeren, og gleden vokste, gjorde behovet for mer jord det samme. Til slutt tok vi steget og kjøpte et lite småbruk. Nysgjerrigheten og drømmene hadde gjort det umulig å holde seg innenfor hagegjerdet.
Nå fortsetter forskningen min der. Målet er enkelt: dyrke mer mat, med mindre energi, og bruke bare lokale ressurser og håndkraft.
Ved siden av markedshagen planter jeg en matskog som en dag skal gi grønnsaker om våren, og frukt og bær senere på året.
Det er som å plante framtidige kapitler i en historie jeg ikke kjenner slutten på, men gleder meg til å lese.
Hvorfor Permakult.no?
Fordi jeg vil dele dette videre.
Gleden, kunnskapen, mestringen, fargene, smaken, roen.
Hvis flere dyrker litt mer, litt klokere, litt i pakt med naturen, kan vi styrke både selvforsyning, jordhelse og biologisk mangfold. Det er ikke én stor løsning, det er tusen små. Og alle begynner i en hage.
Har du en grønn flekk som kan bli noe større?
Velkommen.
Jeg vil gjerne hjelpe deg i gang ! Men vær forberedt:
Det kan hende du også ender opp med et liv som sakte, sikkert… blir litt mer permakult.
Permakult i pressen
