Vi snakker stadig mer om norsk selvforsyning og matberedskap. Hvor mye mat kan vi produsere selv dersom importen blir vanskeligere? Hvor mye korn, grønnsaker og poteter kan dyrkes i Norge?
Men bak alle disse spørsmålene ligger et annet, mer grunnleggende spørsmål:
Hva skal vi dyrke maten fra?
For å produsere gulrøtter trenger vi gulrotfrø. For å dyrke kål trenger vi kålfrø. For å sette en potetåker trenger vi settepoteter.
Frø og annet formeringsmateriale er en av de første innsatsfaktorene i hele matsystemet. Uten dem hjelper det lite at vi har jord, drivhus, kunnskap og mennesker som er villige til å dyrke.
Det fikk meg til å tenke på min egen hage:
Hvis jeg neste vår ikke kunne kjøpe et eneste importert frø – hvilken mat kunne jeg da produsere?
Norge er langt fra selvforsynt med frø
Norge har fortsatt norsk produksjon av blant annet såkorn og frø til enkelte landbruksvekster, men situasjonen er en helt annen for grønnsaker.
Norsk grønnsaksforedling opphørte i 1985. I dag produseres det svært lite grønnsaksfrø i Norge (under 1% av grønnsakene vi dyrker), og vi får det aller meste av sortsmaterialet fra andre land.
En rapport fra Fridtjof Nansens Institutt fra 2026 om frøberedskap beskriver dagens system som sårbart for blant annet krig, pandemier, klimaendringer, infrastruktursvikt og geopolitisk uro. Sårbarheten vurderes som særlig stor for grønnsaker, hvor importavhengigheten er høy og hybridsorter har fått en stor plass. Rapporten peker også på at Norge i praksis ikke lenger har norsk eller nordisk planteforedling av grønnsaker.
Situasjonen er riktignok forskjellig fra vekst til vekst. Norge har en etablert produksjon og et system rundt såkorn, mens såvare av grønnsaker i hovedsak importeres.
Det betyr ikke at Norge plutselig ville stå helt uten frø dersom grensene stengte. Det finnes frø i butikker, hos frøfirmaer, i profesjonelle lagre, hos bønder og gartnere og ikke minst i tusenvis av private hager.
Men det reiser et interessant beredskapsspørsmål:
Hvor stor del av maten vår kan vi fortsette å produsere i Norge år etter år dersom nytt formeringsmateriale ikke kommer utenfra?
Heldigvis kan hagen produsere sine egne frø
Her har den lille kjøkkenhagen en interessant egenskap.
En enkelt plante kan produsere utrolig mye formeringsmateriale. Og det finnes en rekke vekster hvor frøsanking er ganske enkelt.
Erter og bønner
Erter og bønner er kanskje blant de enkleste vekstene å begynne med.
I stedet for å høste alle belgene til mat lar du noen av de beste plantene stå til belgene og frøene er modne. Frøene tørkes og oppbevares tørt og kjølig. Neste vår har du såfrø.
Og her ligger en interessant dobbel funksjon: Den samme avlingen kan være både mat og neste års såvare.
Tomat
Tomatfrø er lette å høste og lagre.
Velger du en frøekte sort, kan du ta frø fra modne tomater, rense og tørke dem og bruke dem igjen neste år.
Det er viktig å skille mellom frøekte (også kalt åpenpollinerte) sorter og F1-hybrider. Frø fra F1-planter kan spire, men neste generasjon blir genetisk variabel og vil ikke nødvendigvis få de samme egenskapene som planten du tok frø fra. De gir mat, men utseende og smak er noe man ikke kan predikere. I et langsiktig selvforsyningsperspektiv blir derfor frøekte sorter mer interessante.
Persille, dill, koriander og andre urter
Mange ettårige urter gjør nesten hele jobben selv.
I drivhus kan dill og koriander blomstre, sette frø og få lov til å selvså seg.
Persille er toårig og krever litt mer tålmodighet: Den må overvintre før den blomstrer og setter frø året etter. Står disse urtene i drivhuset er du sikker på av frøene får tid til å modne før vinteren kommer, og ikke råtner dersom vinteren er mild og fuktig.
Rotgrønnsakene krever litt mer planlegging
Gulrot, pastinakk, rødbete og flere andre grønnsaker produserer ikke frø samme året som vi spiser dem.
Mange er toårige: første året bygger planten opp roten vi ønsker å spise. Andre året bruker den energien lagret i roten til å blomstre og produsere frø.
Skal man være selvforsynt med gulrotfrø, må man derfor ikke spise alle gulrøttene. Noen må få bli foreldre til neste generasjon. I milde områder kan enkelte overvintre på voksestedet. Andre steder må røtter tas opp, lagres frostfritt og plantes ut igjen våren etter. Det er viktig å ta frø fra et tilstrekkelig stort antall planter for å bevare den genetiske variasjonen i sorten over flere generasjoner.
Pastinakk er spesielt morsom i min egen hage fordi den gjerne overvintrer og frør seg selv. Lar jeg noen planter stå, kan de produsere enorme mengder frø.
Plutselig er problemet ikke mangel på pastinakkfrø. Det er å holde orden på alle pastinakkplantene!
Kål er mulig, men vanskeligere
Brokkoli, blomkål, grønnkål, hodekål, rosenkål og kålrot tilhører en gruppe hvor frøproduksjon fort blir mer komplisert.
Mange kålvekster er toårige, og sorter innen samme art kan lett krysse seg med hverandre. De pollineres hovedsakelig av insekter, som kan transportere pollen over betydelige avstander (flere hundre meter). Skal man produsere sortsekte frø, kan det derfor være nødvendig med stor avstand mellom sorter som kan krysse seg.
Vil jeg bevare en bestemt sort, må jeg derfor tenke på hvilke planter som blomstrer samtidig og avstanden mellom dem (og naboens sine!).
Dette illustrerer et viktig poeng: å produsere frø er ikke alltid det samme som å produsere sortsekte frø.
Frøberedskap handler derfor ikke bare om å ha noen frøposer liggende. Det handler også om kunnskap om hvordan plantene formerer seg.
Historisk fantes det nettopp slik kunnskap i Norge. Norske kilder fra både 1800- og 1900-tallet beskriver frøavl av grønnsaker og urter under norske forhold. I dag er kommersiell norsk frøavl av grønnsaker og urter minimal.
Poteten løser problemet på en helt annen måte
Så kommer en av våre viktigste beredskapsvekster: poteten.
Vi trenger ikke frø for å dyrke neste års poteter. Vi trenger poteter.
Legger jeg noen friske knoller til side etter årets avling, kan de bli utgangspunktet for neste års produksjon. Én potet blir til mange.
Det gjør vegetativt formerte vekster svært interessante i et beredskapsperspektiv.
Det betyr likevel ikke at man uten videre bør bruke tilfeldige matpoteter som settepotet år etter år. Sykdommer, særlig virus og andre planteskadegjørere, kan følge formeringsmaterialet og bygge seg opp over tid. I vanlig produksjon har sertifisert settepotet derfor en viktig funksjon.
Men prinsippet er viktig: Mat kan samtidig være formeringsmateriale.
Hvitløk: spis noen, plant noen
Det samme gjelder hvitløk.
Jeg høster kanskje en hvitløk med seks fedd. Jeg kan spise fem av dem. Planter jeg det siste feddet, kan det neste år bli til en ny hvitløk med flere fedd.
Skal jeg bygge opp bestanden raskere, må jeg selvfølgelig sette av en større del av avlingen til formering.
Sjalottløk kan på samme måte formeres vegetativt.
Dette er planter hvor skillet mellom matlager og formeringslager nesten forsvinner.
Og så kommer de flerårige matplantene
For når vi diskuterer matberedskap, tenker vi ofte på ettårige grønnsaker, dyreprodukter og korn.
Men en stor del av plantene i en permakulturhage eller matskog trenger ikke å sås på nytt hvert år.
De står allerede der, klare til å vokse uansett hva som skjer rundt i verden.
Rabarbra kommer opp igjen og gressløk kommer tilbake.
Jordskokk ligger som knoller i jorda.
Flerårige løk kan deles.
Mange flerårige grønnsaker kan deles eller formeres med stiklinger, rotskudd eller andre plantedeler. Bærbusker kan formeres med stiklinger eller avleggere.
Frukttrær kan podes for å bevare sortene vi liker og så gi stødig avling år etter år.
Jordbær sender ut utløpere som blir til nye planter.
En matskog inneholder nettopp mange slike arter.
Tenk om beredskapslageret allerede vokste i hagen!
Det er en ganske annen måte å tenke matberedskap på.
I stedet for at hele neste års produksjon ligger i frøposer på et lager, kan deler av formeringsmaterialet allerede finnes som levende planter i hagen.
Et gammelt epletre er ikke bare årets epler. Det er genetisk materiale som kan podes videre.
En solbærbusk er ikke bare årets bær. Den kan bli morplante til mange nye busker.
En bestand med jordskokk, poteter eller hvitløk er både matlager og formeringsmateriale.
En flerårig løk kan gi mat og samtidig fortsette å dele seg.
En hage med mange flerårige matplanter fungerer derfor på en annen måte enn en kjøkkenhage som hvert år må startes på nytt med nyinnkjøpte frø.
Men hva ville jeg faktisk dyrket?
Hvis jeg visste at jeg ikke kunne kjøpe nye frø neste år, ville jeg først sett på hva jeg allerede hadde.
Jeg ville prioritert frøekte sorter av erter, bønner, salat, tomat og enkelte urter, fordi det er forholdsvis enkelt å produsere mye frø selv. Jeg ville latt noen gulrøtter, pastinakker, rødbeter og andre toårige vekster gå videre til frøproduksjon. Jeg ville satt av gode poteter, hvitløk og andre vegetativt formerte vekster til neste sesong.
Men jeg ville også lagt mye større vekt på flerårige matvekster: frukttrær, bærbusker, rabarbra, jordskokk, flerårige løk, flerårige bladgrønnsaker og andre planter som allerede er etablert når våren kommer.
Og ikke minst ville jeg samarbeidet med andre. For naboen trenger ikke å produsere frø av akkurat de samme plantene som meg.
Én hage kan ta vare på én bønnesort. En annen på en ert. En tredje kan ha gode settepoteter. En fjerde kan ha en gammel rabarbrasort å dele, solbærbusker som man tar stiklinger av eller et epletre som kan podes.
Beredskap trenger ikke bare finnes i hvert enkelt frølager. Den kan finnes i nettverket mellom mennesker og hager.
Frøberedskap handler også om kunnskap
I dag kan jeg kjøpe en pose gulrotfrø for noen få tiere.
Det er så enkelt at jeg egentlig ikke trenger å vite hvordan gulroten lager frø. Og kanskje er det nettopp derfor denne kunnskapen gradvis har blitt mindre vanlig.
Den ferske norske kartleggingen av frøberedskap peker ikke bare på behovet for selve formeringsmaterialet, men også på betydningen av kunnskap om seleksjon, frøproduksjon og lokal forvaltning av sorter.
Det er verdt å tenke på.
For et beredskapslager med frø kan ta slutt.
Kunnskapen om hvordan vi lager nye frø, deler planter, tar stiklinger, poder trær og tar vare på lokalt tilpassede sorter kan derimot produsere nytt formeringsmateriale igjen og igjen.
Kanskje vi bør begynne allerede nå?
Frøhandelen gir oss tilgang til et fantastisk mangfold av arter og sorter, og internasjonal utveksling av plantemateriale har vært avgjørende for utviklingen av maten vi dyrker. Så jeg mener ikke vi skal slutte å kjøpe frø.
Men den norske avhengigheten av importert formeringsmateriale er reell. En fersk kartlegging konkluderer med at Norge ikke har noen offentlig strategi eller plan for frøberedskap, og at grønnsaksproduksjonen er blant de mest utsatte delene av systemet.
Derfor kan det være fornuftig å gjøre noe allerede denne høsten:
- Ta vare på noen bønner.
- La pastinakken overvintrer og sette frø.
- Sett av noen fine hvitløk til å plante i oktober.
- Lær deg å ta en stikling fra en solbærbusk.
- Plant en flerårig matplante.
- Og del formeringsmateriale og kunnskap med andre.
For matberedskap handler ikke bare om hvor mye mat vi har lagret.
Det handler også om evnen til å produsere ny mat når lageret er tomt.
